Joh. 21: 15 – 19.

Tilsidesatt, men ikke glemt. Dette kunne vært en del av overskriften over historien om Peter. Hans historie er på mange måter så gjenkjennelig for mange av oss, og vi tenker da helst på den Peter som sank i bølgene og som fornektet Jesus, og så føyer vi til i denne rørende historien at ”Jesus møtte ham allikevel og ga ham en sjanse”. Og så er det ”på`n” igjen - med Peter som hovedperson. Det blir en stadig gjentakelse av nederlagene i historien.

Nei, Peters fall glemmer vi ikke, de husker vi, og vi blir like ofte fortalt at Jesu tre spørsmål var i henhold til at han tre ganger fornektet, og dermed har han nå likesom ”gjort opp” for seg. At menneskenaturen er skrøpelig, er en kjensgjerning. At vi noen ganger må bli satt til side kan bli en dyrebar erfaring, men vi er ikke glemt. Peter ble også satt ettertrykkelig tilside, og hans fortvilelse var stor. Men han var ikke glemt! Jesus hadde tatt ham ut til tjeneste for seg.

Den menneskelige dimensjon, den vi befinner oss i, gjør at vi husker nederlagene og dømmer etter antipati og sympati. Den guddommelige dimensjon er annerledes og den klarer ikke vi helt å forstå. Men av og til får vi glimte litt inn i den, og da blir vår situasjon forandret. Beretningen forteller om hvor grenseløs Jesus er i sin kjærlighet og tilgivelse og totale glemsel.
Det er glemt hva jeg var, hva jeg er, hva jeg blir,
som et stenk i det bølgende hav.
Det er senket et slør over fortidens mulm.
Alt i Kristus har funnet sin grav.
Kanskje vi skulle begynne å synge denne sangen igjen for den minner om noen dyrebare sannheter, nemlig Guds totale glemsomhet og kjærlighet.

Hva er viktigst for den som er nedtrykt av sorg og fortvilelser over nederlag?Hva var det Peter trengte mest?
Var det å bli minnet om sine nederlag?
Ligner det Jesus?
Det er den menneskelige tanken som blir framholdt mest, og ikke den guddommelige, den som Jesus hadde og har for sine kjære. Peter og de andre trengte mer enn noe annet å bli løftet opp. De var nedtrykt nok som de var! Jesus hadde ikke Peters nederlag i tankene, de var glemt. Han ville løfte ham opp: ”Elsker du meg mer enn disse? Hvem betyr mest for deg? Jeg har oppgaver for deg, Peter!”
Hvorfor skal vi holde på å dyrke nederlaget? Jesus var opptatt av hva han ville bruke Peter til, derfor kommenterte han ikke svarene, men han kom med oppdragene.
Vil du tjene meg, Peter? Vil du bli min etterfølger?
Vil du leve livet ditt for og med meg?

Kallet fikk Peter tre og et halvt år tidligere: ”Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker”, Luk. 5: 10b. Men nå ble han satt inn i denne tjenesten, og det etter et slikt nederlag! Dette forteller om Jesus og den åndelige dimensjonen, og dette er det viktig at vi får glimte inn i. Jesus elsket disiplene og hadde gitt dem oppgaver, men frelsesverket måtte han selv utføre alene. Dette var skjult for dem på dette tidspunkt, og Peter sa: ”Jeg går av sted for å fiske. Vi blir også med”, sa de andre.

Den guddommelige dimensjon dekker over alt av nederlag og feil, og nå kommer Jesus selv til dem i deres nederlag og fortvilelse og løfter dem opp og fornyer oppdraget. Hvilken mektig Gud vi har!

Fokuset må alltid være Jesus Kristus og det fullkomne frelsesverket! Her er det innbakt en guddommelig natur og kraft til liv og tjeneste. Hva om du ba Gud om å stryke nederlaget ut som en tåke og heller løftet blikket opp til ham som har kastet all din fortid i glemselens hav.

"Gud har glemt, Gud har glemt, og jeg glemmer med ham,
hva jeg var, hva jeg er, hva jeg blir.
Han er livet i meg, det velsignede lam,
og all salighets fylde han gir.
Det er glemt all min synd, som en rislende strøm,
som de vann der drager forbi.
Ja, erindringen svant meg av hu som en drøm,
for den frelse han satte meg i.”

Gerd B. Sørum.