| |
Vår stedfortreder
Sverre Kornmo var en av de
klassiske forkynnerne i pinsebevegelsen. I dette bibestudiet, som er fra
hans bok «Frelsens hovedsannheter», behandler han forsoningsverket på en
måte som man ikke hører så ofte i dag.
Krise i
kristenlivet
De fleste Guds barn opplever en krise etter sin
omvendelse. Kriser kan lede til de største velsignelser, men også til
fortvilelse. Kristenlivets barnestadie er en situasjon der alt er glede og
lykke. Man gir lett store løfter i bønn og vitnesbyrd, samtidig som det
legges store planer for livet.
Snart vil det imidlertid merkes at menneskesjelen er en hard arbeidsmark,
der man lett kan bli motløs. Mange trekker seg skuffet tilbake i kampen.
Snart vil følelsen av rikdom og dyktighet forsvinne.
En slik krise i kristenlivet er ikke unormal, men et naturlig ledd i
utviklingen mot nye seire i Åndens verden. Da vi søkte frelse, måtte Guds
Ånd vise oss våre synder. Nå må Guds Ånd vise oss vår avmakt både utad og
innad.
For å frelse oss fra våre synder måtte Jesus gå inn under straffen som
tilkom oss, idet han led døden for oss. Derved ble det mulig for Gud å tilgi
synderen. Det samme måtte skje i forbindelse med vår avmakt når det gjelder
vår seier og et hellig liv. Gud må sette oss og vårt strev til side. På den
måten blir Jesus vår stedfortreder på korset, for han døde i vårt sted og
for våre synder. Men han blir også vår stedfortreder ved at han ved Den
Hellige Ånd lever Kristuslivet i oss.
I Romerbrevet framstiller Paulus frelsen som en fremadskridende
utvikling. Kap. 5 framstiller Jesus som mellommann og stedfortreder
for syndere.
Kap. 6 framstiller Jesus som ektemann som frigjør fra syndens vesen og
det gamle mennesket med dets gjerninger.
Kap. 7 behandler vår frigjørelse fra loven. Det er ikke nok å være
frigjort fra synden. Vi må se at Kristi gjerning for oss også betyr
frigjørelse fra lovens krav og dom.
Kap. 8 åpenbarer hemmeligheten til seier i alle ting. Det er å vandre
i Åndens liv som virker i oss ved livets ånds lov. Dette punkt krever en
nærmere redegjørelse.
Romerbrevets åtte første kapitler deler seg i to hovedavsnitt. Det
første er fra kap. 1,1 til 5,11, og det andre er fra kap. 5,12 til 8,39. Det
første avsnittet behandler våre «synder», mens det andre behandler vår
«synd». Forskjellen er at den første del omtaler våre syndige handlinger som
vi har gjort mot Guds bud, mens det andre avsnittet omhandler syndens vesen
som bor i oss. De syndige handlinger vi gjør har sin rot i vårt syndige
vesen. Vi behøver like mye å befries fra syndens makt i oss, som tilgivelse
for den synd vi har gjort. Vi kan ha fått tilgivelse for våre synder, men
mangler fred i sinnet, for syndens vesen, egenviljen, hersker i oss.
Her begynner den store krisen. Den gjenfødte oppdager at det ikke bare var
våre synder og overtredelser som var gale, men hele menneskets vesen er
opprørsk og fiendtlig mot Gud. Mange kristne synes stadig å svinge mellom
seier og nederlag uten å komme videre.
Kristi blod og Kristi kors
Jesu blod renser og frigjør oss fra våre synder (Rom 3,25 og 5,9). Korset
frigjør synderen fra det gamle menneskets ego og selvliv (Rom 6,6). Vi
korsfestes med Kristus, vi forenes med Kristus i hans død, begravelse og
oppstandelse.
Skyldfølelsen vil alltid forfølge mennesket fordi det ble skapt en
adskillelse mellom Gud og mennesker. Alle har syndet, sier Bibelen, og
derfor er alle under fordømmelse. Men vi frifinnes gjennom Jesu dyre blod.
Det var blodet som reddet Israel fra morderengelen i Egypt. «Når jeg ser
blodet vil jeg gå dere forbi (1 Mos 12,13).
Således har Kristi blod tilfredsstilt Guds krav. Dette er en viktig sannhet
for alle som søker frelse, at blodet først og fremst er gyldig for Gud, og
så for oss (1 Pet 1,18-19). Kristi blod mister aldri sin kraft. Men det er
en betingelse at vi vandrer i lyset (1 Joh 1,7).
Det er en plikt å tro Guds løfte om tilgivelse og renselse fra våre synder
ved Kristi blods kraft (Heb 10,23).
Korsets kraft
Tross våre synders forlatelse kan vi likevel føle angst og frykt. Vi
opplever at vi har fred med Gud, men mangler fred med oss selv.
De to hovedavsnittene i Romerbrevet behandler både rettferdiggjørelsen og
helliggjørelsen. Kristi blod renser bort våre synder. Men vi må lære å se
korset som befrir fra syndens vesen i vår natur. Bibelen lærer at vi ikke
bare er syndere for våre syndige handlingers skyld, men er mer syndere av
natur enn av gjerninger (Rom 5,19). Det vi er, bringer oss mer skade enn det
vi gjør. Derfor må korset fordømme både synden og synderen.
Her farer mange vill i forståelsen av de åndlige lovene for vekst og
utvikling i gudslivet.
Framstillingen av korsets frigjørelse fra syndens herredømme i oss innledes
i Rom 6,1-2. Vi er altså kommet inn i Adam-slekten ved at vi er født til
verden som mennesker. Da finnes det bare en vei å komme ut fra slekten på,
nemlig ved å dø. Hvordan skal dette erfares? Ikke ved å forsøke å dø, men
ved å tro den kjennsgjerning at Gud lot oss dø i Kristus på korset. For
Jesus døde ikke sin død. Han døde vår død (Rom 6,3).
Frelsens og gjenfødelsens hemmelighet er at vi er innlemmet i Kristus som en
organisk enhet (1 Kor 1,30). Vi er altså gjort til ett med Kristus både i
hans død og i hans oppstandelse. Vår forening med Kristus går meget dypere
enn de fleste aner. Uttrykket «i Kristus», benyttes av Paulus ca. 150 ganger
i hans brev, og må da stå for noe betydningsfullt (se Rom 6,6, Gal 2,19-20,
5,24, 6,14).
Vi ble korsfestet da Kristus ble korsfestet. At vi er døde i og med Kristus
er en kjennsgjerning fra Guds side. Jesus døde ikke bare for å utgyte sitt
blod, men han døde for at vi skulle dø med ham. Vi er gjort til ett med ham
i hans død.
Jesus gjorde seg til ett med oss da han ble kjød og tok bolig blant oss. I 1
Kor 15,45 og 47, anvender Paulus to uttrykk om Jesus som har stor betydning.
Det tales om «den siste Adam» og «det annet menneske». Jesus er den siste
Adam og det annet menneske av himmelen. Som «den siste Adam» representerer
Jesus slutten på hele Adams slekt i Guds øyne. Som «det annet menneske», er
Jesus ved oppstandelsen begynnelsen til en ny slekt. Det peker klart hen på
Jesu død og oppstandelse.
Det annet menneske
I sitt liv og i sin død gjorde Jesus seg til ett med alt som var i Adam, og
brakte det inn under Guds dom i sin død. Med Jesu død er hele Adams slekt
død i Guds øyne. Som «det annet menneske» fører Jesus ved oppstandelsen fram
en ny slekt som er tilgitt, renset og oppreist til et nytt liv i Ånden. Vi
døde i ham som var den siste Adam, men vi lever i ham som er det annet
menneske! Korset er Guds kraft, som fører oss fra Adam (det gamle menneske),
til Kristus (det nye menneske).
«For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også
bli det ved likheten med hans oppstandelse» (Rom 6,5).
Fellesskapet med Jesus på korset så vel som i oppstandelsen, er den
viktigste forutsetningen for vår frelse og åndelige vekst. Fellesskapet med
Jesus hviler ikke på våre følelser, men på guddommelige kjennsgjerninger som
vi i tro kan regne med. Vi kan akte oss som døde i Jesus.
Gud ber oss aldri å regne med noe som ikke er sant. I tro må vi akseptere
det Gud har gjort i Kristus. Bibelen lærer at vi ble korsfestet med ham,
levendegjort med ham, oppvakt med ham, og at vi er satt med ham i himmelen,
i Kristus Jesus (Ef 2,5-6).
Av Sverre Kornmo
pinsepredikant og forstander
(1898 - 1982)
Sverre Kornmo ble født i Solum. Han ble
omvendt og døpt i 1915. Medlem av Evangeliehuset, Porsgrunn. Han var
forstander i denne menighet i 25 år. Deretter forstander i Drammen i åtte
år. Etter det reiste han som bibellærer over hele landet. Han skrev flere
bøker. Uttrykksformer og bibelsitater er så langt som mulig bevart.
Trykk her for å abonnere på Korsets Seiers papirutgave |
|
|