Tekst: Oddvar Johansen

I forrige ukes Predikantkonferanse for pinsebevegelsens ledere, ble det pekt på en svært viktig sak: Behovet av at man så langt det er mulig står sammen i lærespørsmål. Det er viktig både for vår egen enhet og slagkraft, men og for at folk som ser oss fra utsiden bedre kan vite hva pinsevennene står for. Saken er aktualisert etter skandalen i Knutby i Sverige, der en pinsemenighet gjennom ekstreme og forvridde forståelser av Guds ord har satt seg selv på sidelinjen, noe som førte til tragedien som er rullet opp.
Læren er og blir viktig. For de første kristne var den så viktig at de regnet den som en av de fire ben som den første menighet sto på: Apostlenes lære, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene (Ap gj 2,42). De bare regnet det ikke som viktig, men de holdt også urokkelig fast ved læren. Slik vi kjenner det norske språk, betyr dette at de ikke lot noe, eller noen, få anledning til å rokke ved det de gjennom studier og Åndens åpenbaring hadde funnet ut at var den rette læren.
Det er ikke bare når uheldige situasjoner oppstår at læren er viktig, men vi trenger lærefokuseringen i det langsiktige kristenlivet. Både som et preventivt virkemiddel for at ulykker ikke skal skje, men også som en veiviser for at vi trygt og sikkert skal havne dit vi er på vei.

Det er de som setter læren og opplevelsen opp mot hverandre. Det er helt feil! I pinsebevegelsen har formalisme og svermeri fulgt hverandre som sammenvokste tvillinger. Dersom hovedvekten blir lagt på en av ytterkantene, vil det bli som å ro med én åre. Man kommer ikke så langt!
Når vi i forbindelse med KS 100-årsjubileum har tatt oss tid til å bla i gamle årganger av avisen, ble vi igjen gjort oppmerksom på at problemet med polariseringen mellom formalisme og svermeri ikke er noe som er oppdaget i løpet av de siste årene. T.B. Barratt og andre ledere i pinsebevegelsens barndom møtte stadig avvik fra det man gjerne kaller den sunne læren. Det som skiller deres tid fra vår tid, var at de uredde grep fatt i problemstillingene, mens vi håper på at alt før eller senere skal ordne seg. Det må ofte gå svært langt før et eller annet nedsatt organ i pinsebevegelsen skal gripe inn. Og selv om vi gjør det, er respekten for den lokale menighets suverenitet så stor at man blir handlingslammet i sine tiltak.
Når det gjelder forkynnerne i pinsebevegelsen er det, så langt jeg kjenner til, ingen instans som «kvalitetssikrer» deres forkynnelse. De er kun underlagt den lokale pinsemenighet de tilhører. Og med det sterke legmannspreg pinsebevegelsen har, noe som vi mener er positivt, er det få i menigheten som har kvalifikasjoner, eller mot til, å ta opp teologiske samtaler med sin utsendte forkynner.

Som et eksempel på hva som kan skje ble det fortalt om en menighetsleder som hadde uttrykt dyp bekymring. Menigheten hadde hatt besøk av to markante predikanter to helger etter hverandre. De hadde talt om samme sak, men hadde hatt to helt forskjellige syn i lærespørsmålet. Dette er bekymringsfullt.
Nå må det selvsagt ikke gå så langt at alt er vel og bra bare man har læren på plass. Vi har sett utallige bevis på hvordan det kan gå når bare det teoretiske får råde grunden. Pinsebevegelsen vil fortsette å sette den personlige opplevelse av Åndens ild og kraft i fokus. Vi må ha den ydmyke erkjennelse, at så lenge Gud har valgt å benytte skrøplige mennesker i sin tjeneste, vil det komme til å hende at man ser forskjellig på en del ting.
Det må også understrekes at vi må være forsiktige med å dra paralleller mellom historien og læren. Det vi forsøker å si er at vi ikke må devaluere spørsmålet om lære til å bare bli et forsvar for ureflektert bagasje vi har med oss fra fortiden. Dersom vi ikke ser forskjell på den guddommelige læren og menneskelagde ytringsformer, vil vi kunne ende opp som en «forsvarsadvokat», som Gud ikke har behov av! Han forsvarer selv sitt verk!
Vi er bekymret over at vi i dag ikke har noe formelt forum for læresamtaler i den norske pinsebevegelsen. Hva sier Skriften? Er vi på rett vei? Hva med de som mener noe annet enn oss?
Et slikt forum kunne ha vært til stor velsignelse etter årets Predikantkonferanse, der gjestetalerne fra Australia frimodig har utfordret den norske pinsebevegelsens lederskap og tenkning på en svært radikal måte. Det er nemlig ikke nok å ta alt for «god fisk» fordi forkynnerne er fra en annen verdensdel.
De kristne i Berøa (Ap gj 17,11) ble karakterisert som mennesker med edlere sinn. En av årsakene var at de tok imot ordet med all godvilje, og gransket hver dag Skriftene som det forholdt seg slik det ble sagt. Dette er det et skrikende behov av i dagens norske pinsebevegelse.

Under konferansen ble det lagt fram rapporter som tyder på at en bedre plattform for utdannelse innen det område som kalles pentekostal teologi, er i ferd med å bygges opp. Dette applauderer vi av hele vårt hjerte, og ønsker de som står i spissen for det forberedende arbeid all Guds velsignelse!

Oddvar Johansen
ansvarlig redaktør


 

Trykk her for å abonnere på Korsets Seiers papirutgave